SPRÅKET VÅRT
I ETTERKRIGSTIDEN
Det er mye
som kunne vært sagt om språket vårt etter 1945, både om forfattere, skrivestil,
nynorsk- og bokmåldebatten, reformene osv., men her skal jeg konsentrere meg om
det som skjedde på 1950-tallet, og det sterke engasjementet folk hadde for
rettskriving og språket vårt da, og også litt om kulturlivet på denne tiden.For å få et
bakgrunnsteppe for det som skjer på 50-tallet, må vi gå tilbake til 1800-tallet
der folk snakket ulike dialekter, og de som styrte og var ”dannede” mennesker
skrev dansk og talte et ”dannet” språk. Men etter hvert vokste det frem en idé
om at vi burde ha et eget skriftspråk her til lands. Her er det to navn som er
viktige: Ivar Asen og Knud Knudsen. Ivar Aasen fikk den lyse idéen der han ville
lage et skriftspråk bygd på dialektene, mens Knud Knudsen fikk en annen idé:
han ville fornorske den danske skrivemåten.Etter det
har det gått slag i slag med mange meninger og mye krangel. Etter
unionsoppløsningen i 1905 var det sterke politiske krefter som ivret for å få
ett skriftspråk, nemlig samnorsk. Dette skapte debatt og mange reformer fram
mot 1940. Særlig må en nevne 1938-reformen som blant annet innførte
obligatoriske a-former og mye annet som gjorde at bokmål og nynorsken nærmet
seg hverandre enda mer. Men så kom II verdenskrig, og språkdebatten ble lagt på
vent.
Etterkrigstiden
var selvfølgelig preget av det folket hadde opplevd under krigen, men folk
flest var optimistiske, og sammen skulle de bygge opp landet igjen. Kulturlivet
sprikte i alle retninger. Mange forfattere og lyrikere skrev om krigen på ulikt
vis: noen så for seg en dyster fremtid og spurte etter meningen med livet, mens
andre så for seg en lys fremtid, og ønskte alt det nye velkommen. I disse 15-20
årene etter krigen ser vi eksempler på eksistensialisme, realisme og modernisme
i norsk litteratur. F.eks. var Tarjei Vesaas, som er en norsk lyriker og
romanforfatter vi kjenner godt, påvirket av modernismen. For eksempel hadde han
et dikt som heter ”Regn over Hiroshima” som er typisk deprimerende
modernistisk, uten tradisjonell form eller rim, og full av bilder og symboler.
Inger Hagerup er en annen norsk forfatter og lyriker, som er mer tradisjonell i
formen. Og så har vi de helt tradisjonelle som Arnulf Øverland og André Bjerke.
De var etablerte forfattere som holdt fast ved det gamle, og vi kommer tilbake
til disse senere.
Og oppi alt
dette våknet selvfølgelig debatten om hvilket skriftspråk Norge skulle ha. I
denne tiden gikk man gradvis bort i fra tanken om samnorsk. Det var ikke like
mye gnissing mellom nynorsktilhengere og bokmålstilhengere som før krigen, og
debattene begynte å foregå innad i de ulike gruppene. Det var særlig
bokmålsfolket som var misfornøyde, og derfor tar jeg utgangspunkt i det. De
ville ikke slå seg til ro med reformen fra 1938, og mente den var alt for
radikal. To kjente forfattere engasjerte seg tydelig i denne debatten: André
Bjerke og Arnulf Øverland. De ville ha tilbake et mer konservativt bokmål, og
de var forøvrig også imot den modernistiske tendensen i lyrikken. De glødet for
riksmålet og var redd at Norge ville ende opp i et språklig kaos hvis alt ble
tillatt. André Bjerke publiserte flere bøker med språk som tema, f.eks. Babels tårn og Sproget som ikke vil
dø – Rapporter fra riksmålets krigshistorie. Arnulf Øverland bidro også til
at denne debatten ble så opphetet, og reiste land og strand rund med et
foredrag som han kalte ”Tungetale fra Parnasset”, der han går sterkt til angrep
på alt det den morderne tiden førte med seg av nye uttrykksformer og lyrikk.Og alt dette gjorde at folket ble engasjert
Det var mange bokmålstilgengere som var imot det radikale bokmålet slik som Bjerke og Øverland. F.eks. a-formene som ble tillatt i språkreformen fra 1938. Engasjementet gikk så langt at foreldre begynte å ”rette” lærebøkene til ungene sine, -de ville ikke at barn skulle lære seg ”stygge og vulgære” måter å skrive på. Bjerke skrev også barnerim som han mente skolebarna kunne ”erte” norsklærerne sine med. Og hvis vi ser på dette verset, ser vi tydelig hva folk kjempet mot:
En
underskjønn prinsesse
i all sin silkestas
gikk morgen tur i gresset
(det heter ikke gras!).
Og tre og tredve terner,
de fulgte også med.
(Det heter tre og tredve
og ikke tretti tre!)
Her ser vi
reformen fra 1938 der “gress” skulle skrives “gras”. Vi ser at samnorsktanken
fortsatt rår. Mange verb hadde a-form: “I går hoppa jeg” istedenfor “hoppet”, og
substantiv fikk a-ending i bestemt form, f.eks. “høna” istedenfor “hønen”.i all sin silkestas
gikk morgen tur i gresset
(det heter ikke gras!).
Og tre og tredve terner,
de fulgte også med.
(Det heter tre og tredve
og ikke tretti tre!)
Alt dette ville ikke Andre Bjerke ha noe av, og han viser det på en humoristisk og ironisk måte som folk forstod. Tallord-reformen fra 1951 får også gjennomgå, der man gikk direkte inn og rettet på den muntlige talen, og av praktiske hensyn endret f.eks. tre og tredve til trettitre.
Dette diktet har mange vers, og det ender med at prinsessen avviser prinsen når han med et uhell sier trettitre istedenfor tre og tredve.
All denne motstanden påvirker tilslutt politikerne, og det ser vi tydelig i den reformen som kom i 1958, der man åpner litt for å skrive mer konservativt bokmål. F.eks. kan man både skrive “frem” og “fram”.
I 1981-reformen ble bokmålsformen enda mer konservativ, og det var nok André Bjerke fornøyd med. Han hadde nok også vært fornøyd med at samnorsktanken ble erklært død på slutten av 80-tallet.
Hele denne
debatten jeg har skrevet om er litt forunderlig. Nynorskfolket var nok også
engasjerte, men de tapte likevel terreng fremover mot 90-tallet, unntatt på
dialektfronten. Det kan nok være mange grunner til det som jeg ikke skal utdype
på. Men bokmålet bredte i hvert fall om seg og ble mer og mer konservativt. I
samfunnet ellers i denne tiden, blir alt mer oppløst, - alt blir lov.
Modernismen blir etterfulgt av postmodernismen, ingen ting er umulig, alt går
fort og grensene flyter ut. Kanskje var den opphetede språkdebatten en måte å
holde fotfeste på i et samfunn i stadig forandring? Ellers blir det uforståelig
at banale ting som om det skulle hete “sten” eller “stein”, “røk” eller “røyk”
skulle ha så mye å si. Jeg vet ikke
hva Ivar Aasen og Knud Knudsen hadde tenkt om hvordan hele språkstriden har
utviklet seg, men jeg tror nok at de hadde ristet på hodet over at vi fremdeles
nå over 100 år etter, fortsatt krangler om om vi skal bruke nynorsk eller
bokmål. Vi burde heller ta vare på hvert ord vi har i vårt ordfattige språk,
samme hvilket skriftspråk det er skrevet på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar