Hvordan Ivar Aasen og Knud Knudsen representerte ulike løsninger på språkproblemet Norge som nasjon sto ovenfor

 

 

Jeg skal skrive om hvordan henholdsvis Ivar Aasen og Knud Knudsen sine arbeid representerte ulike løsninger på språkproblemet Norge som nasjon sto ovenfor, og hva slags felles holdninger de hadde.

Etter 1814 foregikk det nasjonsbyggende arbeid. Et eget språk ville være et av de viktigste symbolene på at Norge var blitt en selvstendig nasjon. Unionstiden med Danmark ble sett på som et mørkt og uinteressant kapittel i norsk historie. Det var derfor viktig å finne konkrete eksempler på en direkte linje som bandt Norge på 1800-tallet til det gamle Norgesveldet fra tiden før 1350, og det fant en blant bygdedialektene.

Ivar Aasen reiste rundt i Norge og gjorde systematiske notater av ordforrådet og språksystemene i dialektene. På sine innsamlingsferder besøkte han det meste av landet, men bymålene var ikke med i innsamlingsplanen hans. Aasen mente at nordmennene skulle kjenne seg hjemme i det norske skriftspråket. Når skriftspråket bygde på dialektene, ville det øke selvrespekten til bøndene og resten av folket. Ortografien skulle være slik at sammenhengen mellom norrønt og moderne norsk kom tydelig fram. På grunnlag av grammatikken og ordboka utarbeidet Aasen et forslag til hvordan et eget norsk skriftspråk burde se ut, og la det fram i boka Prøver af Landsmaalet i Norge (1853) Med dette arbeidet var Ivar Aasen den første som kom med et konkret forslag om et selvstendig norsk språk.

De ledende eidsvollsmennene i 1814 var embetsmenn. Derfor var det rimelig at også språket til embetsmennene måtte regnes som norsk, og derfor kunne det være rimelig å legge deres språk til grunn for et norsk skriftspråk. På dette filosofiske grunnlaget bygde Knud Knudsen arbeidet sitt. Som lærer så han daglig hvor slitsomt det var for elevene å streve med det danske språket når de skulle lære seg å lese og skrive. Han mente løsningen på disse læreproblemene ikke kunne være å konstruere et nytt språk, men å forbedre det som var i bruk, slik at det samsvarte med måten elevene snakket på. Arbeidet hans førte til at departementet i 1887 sendte ut et skriv om at normen for høytlesing i skolen skulle være det “dannede talesprog”. Dermed ble det slutt på den unaturlige og bokstavrette skriftuttalen som skolen lenge hadde praktisert.

Knudsen og Aasen var begge språklige purister. Ivar Aasen var særlig imot alle de tyske ordene som fantes i det danske skriftspråket, spesielt slike som begynte på an- og be-(f.eks. ankomme og berømt), og de som sluttet på –het (f.eks. kjærlighed). Han ville også ha færrest mulig av de danske ordene som endre på -else, som Værelse. Knud Knudsen var spesielt opptatt av å bytte ut de bløte konsonantene b,d og g i dansk med de harde p,t og k i norsk, for eksempel Fat for Fad, Skap for Skab og Bok for Bog.  Han fikk prøvd ut det språklige programmet sitt blant annet som redaktør av folkeopplysningstidsskriftet Folkevennen, gjennom arbeidet sitt med teaterspråket og ved aktivt språkpolitisk arbeid. I Folkevennen praktiserte han de språklige prinsippene sine. I dette arbeidet fikk han forresten hjelp av Ivar Aasen. På teateret brukte de dansk språk, men i årene 1852-1862 arbeidet Knudsen ved Den norske dramatiske Skole og skulle gi skuespillerne opplæring i “det norske dannede Talesprog”. Her kjempet han spesielt for at skuespillerne skulle bruke konsonantene p,t,k for de danske b,d,g.

Når man ser på hva slags felles holdninger Knud Knudsen og Ivar Aasen hadde er det tydeligste fellestrekket at de begge ønsket å skape et eget norsk skriftspråk. Uten et eget språk hadde Norge som nasjon ingen autoritet i sammenligning med andre nasjoner. Norge hadde behov for å gi folkeopplysning og utdanning til alle nordmenn, og et norsk skriftspråk var nøkkelen til å kunne dekke dette behovet. Skulle opplysningen og utdanningen nå alle nordmenn, måtte det nødvendigvis være på folket sitt språk. Knudsen og Aasen var enige om at talemålet var det virkelige språket. Begge brukte talemålet som grunnlag da de utarbeidet språket i hver sin retning.