Viktige filmer på 50-tallet

Ni liv basert på Jan Balsruds memoarer

La strada av Fellini

De syv samuraier av Kurosawa

Viktige filmer fra 40-årene

Streaming av Citizen Kane

Språket vårt på 1950-tallet

SPRÅKET VÅRT I ETTERKRIGSTIDEN

Det er mye som kunne vært sagt om språket vårt etter 1945, både om forfattere, skrivestil, nynorsk- og bokmåldebatten, reformene osv., men her skal jeg konsentrere meg om det som skjedde på 1950-tallet, og det sterke engasjementet folk hadde for rettskriving og språket vårt da, og også litt om kulturlivet på denne tiden.For å få et bakgrunnsteppe for det som skjer på 50-tallet, må vi gå tilbake til 1800-tallet der folk snakket ulike dialekter, og de som styrte og var ”dannede” mennesker skrev dansk og talte et ”dannet” språk. Men etter hvert vokste det frem en idé om at vi burde ha et eget skriftspråk her til lands. Her er det to navn som er viktige: Ivar Asen og Knud Knudsen. Ivar Aasen fikk den lyse idéen der han ville lage et skriftspråk bygd på dialektene, mens Knud Knudsen fikk en annen idé: han ville fornorske den danske skrivemåten.Etter det har det gått slag i slag med mange meninger og mye krangel. Etter unionsoppløsningen i 1905 var det sterke politiske krefter som ivret for å få ett skriftspråk, nemlig samnorsk. Dette skapte debatt og mange reformer fram mot 1940. Særlig må en nevne 1938-reformen som blant annet innførte obligatoriske a-former og mye annet som gjorde at bokmål og nynorsken nærmet seg hverandre enda mer. Men så kom II verdenskrig, og språkdebatten ble lagt på vent.

Etterkrigstiden var selvfølgelig preget av det folket hadde opplevd under krigen, men folk flest var optimistiske, og sammen skulle de bygge opp landet igjen. Kulturlivet sprikte i alle retninger. Mange forfattere og lyrikere skrev om krigen på ulikt vis: noen så for seg en dyster fremtid og spurte etter meningen med livet, mens andre så for seg en lys fremtid, og ønskte alt det nye velkommen. I disse 15-20 årene etter krigen ser vi eksempler på eksistensialisme, realisme og modernisme i norsk litteratur. F.eks. var Tarjei Vesaas, som er en norsk lyriker og romanforfatter vi kjenner godt, påvirket av modernismen. For eksempel hadde han et dikt som heter ”Regn over Hiroshima” som er typisk deprimerende modernistisk, uten tradisjonell form eller rim, og full av bilder og symboler. Inger Hagerup er en annen norsk forfatter og lyriker, som er mer tradisjonell i formen. Og så har vi de helt tradisjonelle som Arnulf Øverland og André Bjerke. De var etablerte forfattere som holdt fast ved det gamle, og vi kommer tilbake til disse senere.

Og oppi alt dette våknet selvfølgelig debatten om hvilket skriftspråk Norge skulle ha. I denne tiden gikk man gradvis bort i fra tanken om samnorsk. Det var ikke like mye gnissing mellom nynorsktilhengere og bokmålstilhengere som før krigen, og debattene begynte å foregå innad i de ulike gruppene. Det var særlig bokmålsfolket som var misfornøyde, og derfor tar jeg utgangspunkt i det. De ville ikke slå seg til ro med reformen fra 1938, og mente den var alt for radikal. To kjente forfattere engasjerte seg tydelig i denne debatten: André Bjerke og Arnulf Øverland. De ville ha tilbake et mer konservativt bokmål, og de var forøvrig også imot den modernistiske tendensen i lyrikken. De glødet for riksmålet og var redd at Norge ville ende opp i et språklig kaos hvis alt ble tillatt. André Bjerke publiserte flere bøker med språk som tema, f.eks. Babels tårn og Sproget som ikke vil dø – Rapporter fra riksmålets krigshistorie. Arnulf Øverland bidro også til at denne debatten ble så opphetet, og reiste land og strand rund med et foredrag som han kalte ”Tungetale fra Parnasset”, der han går sterkt til angrep på alt det den morderne tiden førte med seg av nye uttrykksformer og lyrikk.
Og alt dette gjorde at folket ble engasjert

Det var mange bokmålstilgengere som var imot det radikale bokmålet slik som Bjerke og Øverland. F.eks. a-formene som ble tillatt i språkreformen fra 1938. Engasjementet gikk så langt at foreldre begynte å ”rette” lærebøkene til ungene sine, -de ville ikke at barn skulle lære seg ”stygge og vulgære” måter å skrive på. Bjerke skrev også barnerim som han mente skolebarna kunne ”erte” norsklærerne sine med. Og hvis vi ser på dette verset, ser vi tydelig hva folk kjempet mot:

En underskjønn prinsesse
i all sin silkestas
gikk morgen tur i gresset
(det heter ikke gras!).
Og tre og tredve terner,
de fulgte også med.
(Det heter tre og tredve
og ikke tretti tre!)

Her ser vi reformen fra 1938 der “gress” skulle skrives “gras”. Vi ser at samnorsktanken fortsatt rår. Mange verb hadde a-form: “I går hoppa jeg” istedenfor “hoppet”, og substantiv fikk a-ending i bestemt form, f.eks. “høna” istedenfor “hønen”.
Alt dette ville ikke Andre Bjerke ha noe av, og han viser det på en humoristisk og ironisk måte som folk forstod. Tallord-reformen fra 1951 får også gjennomgå, der man gikk direkte inn og rettet på den muntlige talen, og av praktiske hensyn endret f.eks. tre og tredve til trettitre.
Dette diktet har mange vers, og det ender med at prinsessen avviser prinsen når han med et uhell sier trettitre istedenfor tre og tredve.
All denne motstanden påvirker tilslutt politikerne, og det ser vi tydelig i den reformen som kom i 1958, der man åpner litt for å skrive mer konservativt bokmål. F.eks. kan man både skrive “frem” og “fram”.
I 1981-reformen ble bokmålsformen enda mer konservativ, og det var nok André Bjerke fornøyd med. Han hadde nok også vært fornøyd med at samnorsktanken ble erklært død på slutten av 80-tallet.

Hele denne debatten jeg har skrevet om er litt forunderlig. Nynorskfolket var nok også engasjerte, men de tapte likevel terreng fremover mot 90-tallet, unntatt på dialektfronten. Det kan nok være mange grunner til det som jeg ikke skal utdype på. Men bokmålet bredte i hvert fall om seg og ble mer og mer konservativt. I samfunnet ellers i denne tiden, blir alt mer oppløst, - alt blir lov. Modernismen blir etterfulgt av postmodernismen, ingen ting er umulig, alt går fort og grensene flyter ut. Kanskje var den opphetede språkdebatten en måte å holde fotfeste på i et samfunn i stadig forandring? Ellers blir det uforståelig at banale ting som om det skulle hete “sten” eller “stein”, “røk” eller “røyk” skulle ha så mye å si. Jeg vet ikke hva Ivar Aasen og Knud Knudsen hadde tenkt om hvordan hele språkstriden har utviklet seg, men jeg tror nok at de hadde ristet på hodet over at vi fremdeles nå over 100 år etter, fortsatt krangler om om vi skal bruke nynorsk eller bokmål. Vi burde heller ta vare på hvert ord vi har i vårt ordfattige språk, samme hvilket skriftspråk det er skrevet på.

Hvordan Ivar Aasen og Knud Knudsen representerte ulike løsninger på språkproblemet Norge som nasjon sto ovenfor

 

 

Jeg skal skrive om hvordan henholdsvis Ivar Aasen og Knud Knudsen sine arbeid representerte ulike løsninger på språkproblemet Norge som nasjon sto ovenfor, og hva slags felles holdninger de hadde.

Etter 1814 foregikk det nasjonsbyggende arbeid. Et eget språk ville være et av de viktigste symbolene på at Norge var blitt en selvstendig nasjon. Unionstiden med Danmark ble sett på som et mørkt og uinteressant kapittel i norsk historie. Det var derfor viktig å finne konkrete eksempler på en direkte linje som bandt Norge på 1800-tallet til det gamle Norgesveldet fra tiden før 1350, og det fant en blant bygdedialektene.

Ivar Aasen reiste rundt i Norge og gjorde systematiske notater av ordforrådet og språksystemene i dialektene. På sine innsamlingsferder besøkte han det meste av landet, men bymålene var ikke med i innsamlingsplanen hans. Aasen mente at nordmennene skulle kjenne seg hjemme i det norske skriftspråket. Når skriftspråket bygde på dialektene, ville det øke selvrespekten til bøndene og resten av folket. Ortografien skulle være slik at sammenhengen mellom norrønt og moderne norsk kom tydelig fram. På grunnlag av grammatikken og ordboka utarbeidet Aasen et forslag til hvordan et eget norsk skriftspråk burde se ut, og la det fram i boka Prøver af Landsmaalet i Norge (1853) Med dette arbeidet var Ivar Aasen den første som kom med et konkret forslag om et selvstendig norsk språk.

De ledende eidsvollsmennene i 1814 var embetsmenn. Derfor var det rimelig at også språket til embetsmennene måtte regnes som norsk, og derfor kunne det være rimelig å legge deres språk til grunn for et norsk skriftspråk. På dette filosofiske grunnlaget bygde Knud Knudsen arbeidet sitt. Som lærer så han daglig hvor slitsomt det var for elevene å streve med det danske språket når de skulle lære seg å lese og skrive. Han mente løsningen på disse læreproblemene ikke kunne være å konstruere et nytt språk, men å forbedre det som var i bruk, slik at det samsvarte med måten elevene snakket på. Arbeidet hans førte til at departementet i 1887 sendte ut et skriv om at normen for høytlesing i skolen skulle være det “dannede talesprog”. Dermed ble det slutt på den unaturlige og bokstavrette skriftuttalen som skolen lenge hadde praktisert.

Knudsen og Aasen var begge språklige purister. Ivar Aasen var særlig imot alle de tyske ordene som fantes i det danske skriftspråket, spesielt slike som begynte på an- og be-(f.eks. ankomme og berømt), og de som sluttet på –het (f.eks. kjærlighed). Han ville også ha færrest mulig av de danske ordene som endre på -else, som Værelse. Knud Knudsen var spesielt opptatt av å bytte ut de bløte konsonantene b,d og g i dansk med de harde p,t og k i norsk, for eksempel Fat for Fad, Skap for Skab og Bok for Bog.  Han fikk prøvd ut det språklige programmet sitt blant annet som redaktør av folkeopplysningstidsskriftet Folkevennen, gjennom arbeidet sitt med teaterspråket og ved aktivt språkpolitisk arbeid. I Folkevennen praktiserte han de språklige prinsippene sine. I dette arbeidet fikk han forresten hjelp av Ivar Aasen. På teateret brukte de dansk språk, men i årene 1852-1862 arbeidet Knudsen ved Den norske dramatiske Skole og skulle gi skuespillerne opplæring i “det norske dannede Talesprog”. Her kjempet han spesielt for at skuespillerne skulle bruke konsonantene p,t,k for de danske b,d,g.

Når man ser på hva slags felles holdninger Knud Knudsen og Ivar Aasen hadde er det tydeligste fellestrekket at de begge ønsket å skape et eget norsk skriftspråk. Uten et eget språk hadde Norge som nasjon ingen autoritet i sammenligning med andre nasjoner. Norge hadde behov for å gi folkeopplysning og utdanning til alle nordmenn, og et norsk skriftspråk var nøkkelen til å kunne dekke dette behovet. Skulle opplysningen og utdanningen nå alle nordmenn, måtte det nødvendigvis være på folket sitt språk. Knudsen og Aasen var enige om at talemålet var det virkelige språket. Begge brukte talemålet som grunnlag da de utarbeidet språket i hver sin retning.

Presentasjon 1900-1945
https://drive.google.com/file/d/0BxqGSw5XcQOgSFlLTHd5eVpVWU0/edit?usp=sharing

Språkhistorie